– Jeg nærmer meg Oslo S slik jeg nærmer meg en skog eller strand

Gjennom temporære kunstprosjekter på Oslo S tar Kunstreisen tempen på vår samtid. Intensjonen er å skape positive kunstopplevelser for togreisende og andre beøkende, og i år er fokuset hvordan kunst og økologi kan påvirke måten vi tenker på når vi planlegger og skaper våre byer. Kan vi se for oss en by hvor naturens rolle redefineres? Skal vi forstå kunstneren som en arbeider eller en drømmer?

Et knutepunkt mellom by og land

Ingrid Elsa Maria Ogenstedt er født i 1982 i Nacka, utenfor Stockholm i Sverige. Hun arbeider med skulptur, både ute i landskap og i utstillingsrom. Verkene bygger hun ofte på stedet og de eksisterer i en midlertidig tilstand.

Ogenstedt velger materialer som mose, leire, siv eller tre, materialer vi alle kjenner og har et forhold til, men som i hennes hender omskapes til arkitektoniske og gåtefulle former med forførende overflate og tekstur.

På Oslo S vil verkene stå i sterk kontrast til stedet, og gi de togreisende mulighet til å se hvordan skulpturene med tiden går gjennom en forandring.

– Når jeg ser på Oslo S, tar jeg utgangspunkt i skala, bevegelse og tid. Oslo som hovedstad ligger i et naturlandskap, nært vannet og skogen. Jeg har valgt å arbeide med utgangspunkt i den skogen, og de materialene, luktene og taktile kvaliteter vi finner der. Materialene gir uttrykk for historiefortelling gjennom ikke-verbale erfaringer og taktile minner. 

For Ogenstedt er det først og fremst menneskets relasjon til landskapet som står sentralt. Slik kunstnere til enhver tid har forsøkt å skildre mangfoldet og nyansene av følelser som naturen vekker i dem, er det gjennom materialenes lekenhet og verkenes størrelse at Ogenstedt evner å oversette eksistensielle menneskelige erfaringer til en estetisk opplevelsesdimensjon.

– Jeg har produsert få verk for urbane steder, så bare det er en utfordring for meg. Likevel ser jeg på alle steder ut fra deres forutsetninger og ettersom jeg ofte jobber stedsspesifikt, anvender jeg ofte samme tilnærming i en urban setting som når jeg nærmer meg en skog eller en strand.  

– En sentralstasjon er et knutepunkt mellom by og land, forstad og bykjerne. Et sted fullt av virvlende energier, møter, rom for pauser og full fart. Jeg håper mine verk kan provosere frem de møtene som vi har en tendens til å glemme i en stressende hverdag.

– Jeg er interessert i den dissonansen som kan oppstå mellom den taktile kunsten og det vi vanligvis møtes av på en togstasjon, som informasjon, reklame og reisetider. Kunsten kan gi oss anledning til å ta et minutt, og la oss berøre.

Kunst i klimakrisens tidsalder

I møte med vår tids klimautfordringer, kan kunst som tematiserer livskvalitet og sameksistens evne å si noe om en sårbarhet som mennesket og natur deler.

Erkjennelsen av at vi ikke har uendelig med ressurser og at det er vårt felles ansvar å ta vare på naturen, kan også favnes i hverdagen gjennom å ta toget. En togreise kan være en av flere måter å minimere eget fotavtrykk, samtidig som jernbanen også er arealeffektiv infrastruktur.

En liknende tematikk nærmer også Ogenstedt seg i sitt kunstnerskap og måten hun arbeider med arv, kulturhistorie og menneskers relasjon til det foranderlige landskapet. Skulpturene er arkitektoniske, levende og temporære, og således evner de også å trekke paralleller til menneskers historie som skapende vesener og de avtrykkene vi lager i naturen.

 – Jeg er interessert i kroppslig kunnskap og hvordan det er koblet til de endringene vi skaper i våre omgivelser og kulturlandskap. Livets bevegelse, følelse og berøring.

Likevel er Ogenstedt klar i sin tale når det gjelder hva kunst kan bidra med i møte med klima- og miljøutfordringer.

– Kunsten blir ofte pålagt forventninger til å løse spørsmål som vi egentlig burde kreve av politikerne, store selskaper og andre makthavere. I vår samtid er kapitalismen så sterkt forankret at ingen lenger kan stille spørsmål ved den og dens jag etter mer og raskere.

– Slik jeg ser det har kunsten potensial til å arbeide ut ifra andre tankesett. Svaret på de store spørsmålene når det kommer til klima, miljø og varighet tror jeg ligger i å forandre samtalen, men også grunnleggende strukturer for livsvilkår og økonomi.

Å tenke gjennom kroppen

I stedet for å tillegge kunsten tydelige, politiske mål, ser Ogenstedt potensial til å korrigere oss selv, stoppe opp og reflektere. Hun er opptatt av hvordan kunsten kan få oss til å løfte blikket og få øye på det som enda ikke er utforsket og det vi har glemt.

Ved å trekke veksler på både håndverkstradisjoner og landskapshistorie, gir skulpturene hennes en kommentar til hva det vil si å ta plass, og henspiller på glemt kunnskap og eldre tradisjoner for ressursutnyttelse. På Oslo S håper hun kunsten kan vekke de reisendes fysiske og taktile så vel som kognitive lesning.

– Min kunst er fysisk, i kroppslig forstand. Jeg håper den kan få våre kropper og sinn til å minnes. Den kunnskapen og visdommen ligger dypt forankret i våre celler, i vårt DNA. Barrieren mellom natur og kultur forsvinner, og vårt samliv med alt som finnes rundt oss blir tydelig og sammenflettet.

Kunstprosjektet på Oslo S åpner i juni med skulpturer både inne og ute på stasjonsområdet. Da vil gress, leire og tjære blande seg med metall, glass og betong, og skape et nytt landskapsrom blant eksisterende arkitektur.

Her kan skulpturene – høyreiste i sine levende materialer – minne oss på noe vi står i fare for å miste, men som i sitt vesen er umistelig. Kanskje ikke helt ulikt den opplevelsen vi kan få når toget bærer oss gjennom landskap vi kan føle oss fjerne eller fremmedgjorte fra? 

Ingrid Elsa Maria Ogenstedt er en svensk kunstner fra Nacka utenfor Stockholm. Har utdanning fra Konsthögskolan i Umeå og University of the Arts Bremen i Tyskland.

Ogenstedt har blant annet produsert stedsspesifikke skulpturer ved Moderna Museet i Malmö (SE), Luleå-Biennalen i 2020 (SE), Wadden Tide (DK) og Kjerringøy Land Art Biennale (NO). Våren  var hun også aktuell i gruppeutstillingen “Earthworks” på Bergen Kunsthall. Ogenstedt bor og arbeider i Berlin.